Å være nordmann, er det egentlig så flott?

Jeg har vært i Thailand i seks måneder. Jeg har sett slumområder med egne øyne og lært masse om all urettfedighet i verden. Nå er jeg tilbake i Norge. Klagekulturen. Jeg prøver å finne ut hvor ille det egentlig er å være nordmann. Eller om det egentlig ikke er så verst.

Loey har opplevd å bli seksuelt misbrukt, men det har Kari i Norge også.
Soy har mistet begge foreldrene sine, men det har Anne i Norge også.
Oey har forsøkt å ta selvmord to ganger, men det har Heidi i Norge også...

Hva er forskjellen? Hvorfor skal det liksom være så bra å være nordmann? Det skjer forferdelige hendelser i Thailand, men det gjør det også i Norge.

Kontrasten er allikevel stor.

Kari har fått oppfølging og et enormt erstatningbeløp, og gjerningsmannen sitter i fengsel. Loey sitter hjemme i skuret sitt og er livredd for at det skal gjenta seg.
Anne har blitt tatt inn i en fosterfamilie hvor hun er elsket og blir tatt vare på. Soy er alene på gata og må tørke tårene for å ha nok styrke til å overleve.
Heidi har fått masse hjelp og mye oppmerksomhet av folk som er glad i henne, og gleder seg nå over livet. Oey forsøkte enda en gang...

(Alle navnene er uten betydning. Personen på bildet har heller ingen sammenheng med teksten)