Ingen grenser

"Ingen grenser" er et program hvor Lars Monsen drar ut på en ekspedisjon med 11 mennesker med fysiske funksjonshemninger. Alle har de ulike utfordringer som funksjonhemmet som gjør det vanskelig å nå målet. Det er en rørende og sterk serie som imponerte meg noe enormt. Sammen hadde de et mål de skulle nå. Sammen var de enige om at alle skulle nå dette målet. Sammen var de sterke. De var avhengige av hverandre både fysisk og psykisk. De heiet på hverandre, hjalp hverandre, utfordret hverandre og oppmuntret hverandre. Sammen nådde de målet.

"Sammen skal de vise at funksjonsnedsettelsene deres ikke hindre dem i å utfordre naturkreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal de vise at evner og pågangsmot har ingen grenser"

Jeg er med på en egen ekspedisjon. Vi er flere som har det samme målet. Målet er å bli mer og mer lik Jesus! Denne ekspedisjonen varer livet ut. Men jeg klarer den ikke alene. Jeg er avhengig av hjelp fra andre. Da er det godt å ha flere rundt meg som er med på ekspedisjonen. Vi heier på hverandre, hjelper hverandre, utfordrer hverandre og oppmuntrer hverandre. Sammen er vi sterke og sammen skal vi nå målet.

"Sammen skal vi vise at samfunnets makter og åndskrefter ikke hindrer oss i å utfordre kreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal vi vise at Guds kraft og kjærlighet har INGEN GRENSER!"

Å være syk over lang tid...

Jeg liker ikke å klage, jeg liker ikke å være syk og jeg liker ikke at alle andre skal vite at jeg er syk. Men når sykdommen preger hverdagen og får meg til å velge annerledes enn jeg ellers ville gjort, så er det kanskje viktig å få frem grunnen til at jeg gjør som jeg gjør.

Jeg har snart vært syk i et helt år. Eller.. jeg vet ikke om jeg kan kalle meg syk en gang. Men jeg har ikke noe annet ord på det heller. Siden august i fjor har jeg hatt mye hodeverk og skallebank, samtidig som jeg har vært veldig sliten. En kan på en måte si at jeg har vært utmattet. Hvorfor vet jeg enda ikke.. Kanskje er det kyssesyka, kanskje er det på grunn av stress eller kanskje er det på grunn av at jeg sov fem måneder i et rom fullt av mugg i tak, vegger og gulv. Hvorfor er liksom ikke spørsmålet lenger. Jeg vil bare bli frisk, så det er i grunnen det samme hva som er årsaken til at jeg er syk.

De fleste vet nok ikke at jeg er syk en gang. Jeg prøver vel å skjule det mest mulig.. Jeg unngår store forsamlinger ettersom min utmattelse ofte blir mer synlig i store folkemengder. Min mann vil gjerne at jeg forteller andre om tilstanden min, og jeg ser godt at det kanskje vil hjelpe andre å forstå hvorfor jeg har vært så annerledes dette året. Men jeg er nok ei som ikke liker å være svak. Å ha hodeverk og være sliten høres liksom så lite ut.. Jeg føler meg nesten mer giddaløs enn syk. Men på en annen side møter jeg veldig mye forståelse og trøst når jeg først manner meg opp til å fortelle. Jeg får støtte av gode venner og ikke minst har jeg en mann som virkelig passer på meg.

Å glede meg over alt bra som skjer er også vanskelig. Menighet som vokser, bryllup, feiringer og ellers positive hendelser. Jeg blir altfor ofte sittende og ønske meg hjem. Hjem hvor jeg kan slappe helt av og ikke tenke på om jeg smiler eller ikke. Så dette året har jeg droppet flere bursdagsfeiringer, store sammenkomster og ellers festlige begivenheter. Det er ikke fordi jeg ikke vil glede meg med andre. Snarere tvert imot.. Jeg har så lyst å være med i gleden og vise at jeg jubler over det som skjer. Men jeg klarer det ikke, så da virker det bedre å bare holde seg hjemme...

Jeg liker ikke å klage.. Grunnen til at jeg nå har skrevet dette ned er mer en hjelp for min egen del enn for å informere lesere. Å skrive virker av og til litt som terapi for min del. Jeg får sortert tanker og grunnet mer på hva jeg virkelig mener eller hvordan jeg har det. Og nå har jeg det bra. Jeg er syk og er lei av det, men jeg har det på mange måter veldig bra. Og jeg har lyst å være mer åpen om hvordan livet er for tiden. Så nå er det skrevet ned og jeg må bare prøve å leve opp til det..

Et velduftende, skinnende og rent hjerte

"Take my heart and make it clean..." Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kroppen, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.

Ofte i hverdagen er det små spørsmål som dukker opp i hodet mitt: "Skal jeg plukke opp den søpla der? Skal jeg si at jeg syns ho gjorde en god jobb nå? Skal jeg gi bort sjokoladen min?" Som regel unnskylder jeg meg med å si at det er langt til neste søppelkasse, ho har sikkert allerede fått høre det og jeg fortjener denne sjokoladen nå. Jeg rømmer vekk fra godheten og lever i min egen egoisme. Unnskyldninger strømmer på og på en eller annen måte får jeg unnskyldningene til å høres gode ut. Er det et rent hjerte?

Selv om jeg prøver å leve rett og prøver å bli mer og mer lik Jesus, så er det så ofte jeg bruker feiekosten og bare feier støvet under teppet.  Jeg gjemmer bort alle de gode gjerningene jeg kan gjøre og lever videre. Det ser jo reint ut på utsiden, så da gjør det vel ikke noe hvor mye støv som samler seg under teppet? Men hvis jeg hadde åpnet teppet for å se på alt støvet som har samlet seg for hver gang jeg har unngått en god gjerning ville det skitnet til alt rundt. Da ville alle få se hvor skittent hjertet mitt virkelig er...

Gud: Ta hjertet mitt og gjør det rent! Bruk alle såpemidler, skrubber og koster som må til. Og lær meg å holde det rent. Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kropper, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.

Små detaljer...

Jeg fikk tilbud om å søke på spansk når jeg begynte på Gimle videregående skole. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg fortsatt med fransk og dermed ikke kunnet gå på Drottningborg. Det gav med to veldig verdifulle år.

Jeg hørte på vennene mine og tok meg en tur til rådgiveren på Drottningborg. Han sa jeg skulle søke på Hald, - og jeg gjorde det. Det ble et år som førte til livsforandring.

Jeg droppa å kjøpe den nyeste mobilen av dem alle. Brukte heller penger på ledertrening i Thailand. 1000 kroner er så mye mer der enn her i Norge. Et valg som forandrer liv.

Det er ikke så mye som skal til. Hvilke valg vi tar, hvilken vei vi velger... Små detaljer gir store forandringer.

Sometimes you must go into the darkness

I have lived in Norway for 20 years. It is fantastic. I have all I need – lots of clothes and food. I have a lot of Christian friends and a family that loves me and supports me. All in all, my life is fantastic. But while I am lying on my couch, enjoying some chocolate and watching TV, other people are fighting everyday to survive. They are living a life in fear. I think I forgot that people were suffering because it seemed so far away. I knew that other places in the world people were lacking food, clothes and, worst of all, lacking love. However, I tried to ignore it and live my fantastic life. 

I have been a Christian my whole life. I have choosen Jesus as my Saviour and lived a life as a child of God. I have enjoyed all the wealth and goodness He has given me, and have rested in the assurance of His love for me. Suddenly it all changed. Suddenly, I realized what Gods love is all about, and how to reach out to people with that love.

From October 2009 until April 2010 I lived in Bangkok. I was working in a kindergarten and with afternoon-activities for youths and children in the Klong Toey slum-area. There is a lot of darkness in the area; Drug-addicts, prostitutes and children with no education and no hope for their future  live side by side. When I first came, I tried to close my eyes and pretend that it was not true. I hoped it was all a dream and that I would soon wake up and enjoy my fantastic life again. But I had to open my eyes and face the fact that this is life to billions of people. And they are living in the same world that I live in. It is hard to believe, is it not?

Still, in all this suffering and in all their hopelessness, God is with them. There are people trying to help them, protect them and give them hope. All of a sudden I understood what I needed to do. I could not just stand there and feel sorry for the poor. It would not help to cry and hope that things would get better. I needed to love them. Show them that I cared by being a friend who wanted to be around them. Of course it was difficult sometimes, but when I looked into their eyes and saw the happiness my love gave them, it was worth it. We need to show Gods love all over the world. We can not just live our own lives pretending that there is no one else around us. We need to let them see that there is light, and that there is hope. By showing Gods love, we can be a part of saving the world.

I am now back in Norway. I have lived here for five months after my time in Bangkok. At first I could not figure out how I could live out the changes that had been made inside. What I had learned in Thailand was very difficult to apply to my life back in Norway. Still, I know how my life has changed. I am not living my life as if poverty is far away. I am living my life as if it is in my neighbourhood. By praying and caring and never quit loving them. By that, and by telling people here in Norway how the world really is, I can still be a part of saving the world.

Sometimes you must go into the darkness... to show the light.

Om å klippe hår

Da jeg var fire år bestemte Karoline og meg oss for å klippe håret til hverandre. Vi følte oss flinke der vi stod med saksa og klippet i vei. Vi hadde låst oss inne på badet og gjemt alt håret under vasken (i håp om at våre mødre ikke skulle finne det). Men når mødrene kom hjem, så kunne vi ikke holde oss skjult inne på badet lenger. Så vi trasket muntert ut med to store smil om munnen og sa stolt: "Mamma, se, æ har klippa mæ!!" To smil ble fort forandret til usikkerhet idet vi så fortvilelsen i øynene til våre mødre. Jeg hadde ikke klippet så mye på Karoline sitt hår og med hjelp av en saks fikk hun en litt kortere sveis med håret rett over skuldrene. Med meg var det verre. På grunn av veldig mange forskjellige hårlengder måtte barbermaskinen hentes fram og jeg endte opp med ca. en cm langt(kort) hår. Jeg var selv fornøyd, men måtte trøste mamma og sa sørgelig: "Æ skal aldri gjøre det mer, mamma." I dagene som kom fikk jeg flere ganger høre barn som hviska til hverandre: "Se, der er det en gutt med skjørt!" Til og med mine egne faddere trodde jeg var min bror når jeg åpnet døra for dem. En liten forandring på utseende fikk andre til å tenke helt annerledes om meg...

Når vi lar Jesus ta bolig i hjertet vårt skjer det en stor forandring. Det er en innvendig forandring, men som kan påvirke hvordan andre ser og tenker om oss.

Jeg lengter etter å bli mer lik Jesus. Jeg vil se verden med Jesu øyne, høre med Jesu ører og velge Jesu gjerninger. Jeg ønsker å leve slik Han levde og være en disippel.
Og nå håper jeg litt at noen står og hvisker til hverandre: "Se, der går ei jente med Jesus i sitt hjerte!"

Å være nordmann, er det egentlig så flott?

Jeg har vært i Thailand i seks måneder. Jeg har sett slumområder med egne øyne og lært masse om all urettfedighet i verden. Nå er jeg tilbake i Norge. Klagekulturen. Jeg prøver å finne ut hvor ille det egentlig er å være nordmann. Eller om det egentlig ikke er så verst.

Loey har opplevd å bli seksuelt misbrukt, men det har Kari i Norge også.
Soy har mistet begge foreldrene sine, men det har Anne i Norge også.
Oey har forsøkt å ta selvmord to ganger, men det har Heidi i Norge også...

Hva er forskjellen? Hvorfor skal det liksom være så bra å være nordmann? Det skjer forferdelige hendelser i Thailand, men det gjør det også i Norge.

Kontrasten er allikevel stor.

Kari har fått oppfølging og et enormt erstatningbeløp, og gjerningsmannen sitter i fengsel. Loey sitter hjemme i skuret sitt og er livredd for at det skal gjenta seg.
Anne har blitt tatt inn i en fosterfamilie hvor hun er elsket og blir tatt vare på. Soy er alene på gata og må tørke tårene for å ha nok styrke til å overleve.
Heidi har fått masse hjelp og mye oppmerksomhet av folk som er glad i henne, og gleder seg nå over livet. Oey forsøkte enda en gang...

(Alle navnene er uten betydning. Personen på bildet har heller ingen sammenheng med teksten)