Ingen grenser

"Ingen grenser" er et program hvor Lars Monsen drar ut på en ekspedisjon med 11 mennesker med fysiske funksjonshemninger. Alle har de ulike utfordringer som funksjonhemmet som gjør det vanskelig å nå målet. Det er en rørende og sterk serie som imponerte meg noe enormt. Sammen hadde de et mål de skulle nå. Sammen var de enige om at alle skulle nå dette målet. Sammen var de sterke. De var avhengige av hverandre både fysisk og psykisk. De heiet på hverandre, hjalp hverandre, utfordret hverandre og oppmuntret hverandre. Sammen nådde de målet.

"Sammen skal de vise at funksjonsnedsettelsene deres ikke hindre dem i å utfordre naturkreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal de vise at evner og pågangsmot har ingen grenser"

Jeg er med på en egen ekspedisjon. Vi er flere som har det samme målet. Målet er å bli mer og mer lik Jesus! Denne ekspedisjonen varer livet ut. Men jeg klarer den ikke alene. Jeg er avhengig av hjelp fra andre. Da er det godt å ha flere rundt meg som er med på ekspedisjonen. Vi heier på hverandre, hjelper hverandre, utfordrer hverandre og oppmuntrer hverandre. Sammen er vi sterke og sammen skal vi nå målet.

"Sammen skal vi vise at samfunnets makter og åndskrefter ikke hindrer oss i å utfordre kreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal vi vise at Guds kraft og kjærlighet har INGEN GRENSER!"

Å være syk over lang tid...

Jeg liker ikke å klage, jeg liker ikke å være syk og jeg liker ikke at alle andre skal vite at jeg er syk. Men når sykdommen preger hverdagen og får meg til å velge annerledes enn jeg ellers ville gjort, så er det kanskje viktig å få frem grunnen til at jeg gjør som jeg gjør.

Jeg har snart vært syk i et helt år. Eller.. jeg vet ikke om jeg kan kalle meg syk en gang. Men jeg har ikke noe annet ord på det heller. Siden august i fjor har jeg hatt mye hodeverk og skallebank, samtidig som jeg har vært veldig sliten. En kan på en måte si at jeg har vært utmattet. Hvorfor vet jeg enda ikke.. Kanskje er det kyssesyka, kanskje er det på grunn av stress eller kanskje er det på grunn av at jeg sov fem måneder i et rom fullt av mugg i tak, vegger og gulv. Hvorfor er liksom ikke spørsmålet lenger. Jeg vil bare bli frisk, så det er i grunnen det samme hva som er årsaken til at jeg er syk.

De fleste vet nok ikke at jeg er syk en gang. Jeg prøver vel å skjule det mest mulig.. Jeg unngår store forsamlinger ettersom min utmattelse ofte blir mer synlig i store folkemengder. Min mann vil gjerne at jeg forteller andre om tilstanden min, og jeg ser godt at det kanskje vil hjelpe andre å forstå hvorfor jeg har vært så annerledes dette året. Men jeg er nok ei som ikke liker å være svak. Å ha hodeverk og være sliten høres liksom så lite ut.. Jeg føler meg nesten mer giddaløs enn syk. Men på en annen side møter jeg veldig mye forståelse og trøst når jeg først manner meg opp til å fortelle. Jeg får støtte av gode venner og ikke minst har jeg en mann som virkelig passer på meg.

Å glede meg over alt bra som skjer er også vanskelig. Menighet som vokser, bryllup, feiringer og ellers positive hendelser. Jeg blir altfor ofte sittende og ønske meg hjem. Hjem hvor jeg kan slappe helt av og ikke tenke på om jeg smiler eller ikke. Så dette året har jeg droppet flere bursdagsfeiringer, store sammenkomster og ellers festlige begivenheter. Det er ikke fordi jeg ikke vil glede meg med andre. Snarere tvert imot.. Jeg har så lyst å være med i gleden og vise at jeg jubler over det som skjer. Men jeg klarer det ikke, så da virker det bedre å bare holde seg hjemme...

Jeg liker ikke å klage.. Grunnen til at jeg nå har skrevet dette ned er mer en hjelp for min egen del enn for å informere lesere. Å skrive virker av og til litt som terapi for min del. Jeg får sortert tanker og grunnet mer på hva jeg virkelig mener eller hvordan jeg har det. Og nå har jeg det bra. Jeg er syk og er lei av det, men jeg har det på mange måter veldig bra. Og jeg har lyst å være mer åpen om hvordan livet er for tiden. Så nå er det skrevet ned og jeg må bare prøve å leve opp til det..

Et velduftende, skinnende og rent hjerte

"Take my heart and make it clean..." Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kroppen, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.

Ofte i hverdagen er det små spørsmål som dukker opp i hodet mitt: "Skal jeg plukke opp den søpla der? Skal jeg si at jeg syns ho gjorde en god jobb nå? Skal jeg gi bort sjokoladen min?" Som regel unnskylder jeg meg med å si at det er langt til neste søppelkasse, ho har sikkert allerede fått høre det og jeg fortjener denne sjokoladen nå. Jeg rømmer vekk fra godheten og lever i min egen egoisme. Unnskyldninger strømmer på og på en eller annen måte får jeg unnskyldningene til å høres gode ut. Er det et rent hjerte?

Selv om jeg prøver å leve rett og prøver å bli mer og mer lik Jesus, så er det så ofte jeg bruker feiekosten og bare feier støvet under teppet.  Jeg gjemmer bort alle de gode gjerningene jeg kan gjøre og lever videre. Det ser jo reint ut på utsiden, så da gjør det vel ikke noe hvor mye støv som samler seg under teppet? Men hvis jeg hadde åpnet teppet for å se på alt støvet som har samlet seg for hver gang jeg har unngått en god gjerning ville det skitnet til alt rundt. Da ville alle få se hvor skittent hjertet mitt virkelig er...

Gud: Ta hjertet mitt og gjør det rent! Bruk alle såpemidler, skrubber og koster som må til. Og lær meg å holde det rent. Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kropper, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.

Små detaljer...

Jeg fikk tilbud om å søke på spansk når jeg begynte på Gimle videregående skole. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg fortsatt med fransk og dermed ikke kunnet gå på Drottningborg. Det gav med to veldig verdifulle år.

Jeg hørte på vennene mine og tok meg en tur til rådgiveren på Drottningborg. Han sa jeg skulle søke på Hald, - og jeg gjorde det. Det ble et år som førte til livsforandring.

Jeg droppa å kjøpe den nyeste mobilen av dem alle. Brukte heller penger på ledertrening i Thailand. 1000 kroner er så mye mer der enn her i Norge. Et valg som forandrer liv.

Det er ikke så mye som skal til. Hvilke valg vi tar, hvilken vei vi velger... Små detaljer gir store forandringer.

Sometimes you must go into the darkness

I have lived in Norway for 20 years. It is fantastic. I have all I need – lots of clothes and food. I have a lot of Christian friends and a family that loves me and supports me. All in all, my life is fantastic. But while I am lying on my couch, enjoying some chocolate and watching TV, other people are fighting everyday to survive. They are living a life in fear. I think I forgot that people were suffering because it seemed so far away. I knew that other places in the world people were lacking food, clothes and, worst of all, lacking love. However, I tried to ignore it and live my fantastic life. 

I have been a Christian my whole life. I have choosen Jesus as my Saviour and lived a life as a child of God. I have enjoyed all the wealth and goodness He has given me, and have rested in the assurance of His love for me. Suddenly it all changed. Suddenly, I realized what Gods love is all about, and how to reach out to people with that love.

From October 2009 until April 2010 I lived in Bangkok. I was working in a kindergarten and with afternoon-activities for youths and children in the Klong Toey slum-area. There is a lot of darkness in the area; Drug-addicts, prostitutes and children with no education and no hope for their future  live side by side. When I first came, I tried to close my eyes and pretend that it was not true. I hoped it was all a dream and that I would soon wake up and enjoy my fantastic life again. But I had to open my eyes and face the fact that this is life to billions of people. And they are living in the same world that I live in. It is hard to believe, is it not?

Still, in all this suffering and in all their hopelessness, God is with them. There are people trying to help them, protect them and give them hope. All of a sudden I understood what I needed to do. I could not just stand there and feel sorry for the poor. It would not help to cry and hope that things would get better. I needed to love them. Show them that I cared by being a friend who wanted to be around them. Of course it was difficult sometimes, but when I looked into their eyes and saw the happiness my love gave them, it was worth it. We need to show Gods love all over the world. We can not just live our own lives pretending that there is no one else around us. We need to let them see that there is light, and that there is hope. By showing Gods love, we can be a part of saving the world.

I am now back in Norway. I have lived here for five months after my time in Bangkok. At first I could not figure out how I could live out the changes that had been made inside. What I had learned in Thailand was very difficult to apply to my life back in Norway. Still, I know how my life has changed. I am not living my life as if poverty is far away. I am living my life as if it is in my neighbourhood. By praying and caring and never quit loving them. By that, and by telling people here in Norway how the world really is, I can still be a part of saving the world.

Sometimes you must go into the darkness... to show the light.

Om å klippe hår

Da jeg var fire år bestemte Karoline og meg oss for å klippe håret til hverandre. Vi følte oss flinke der vi stod med saksa og klippet i vei. Vi hadde låst oss inne på badet og gjemt alt håret under vasken (i håp om at våre mødre ikke skulle finne det). Men når mødrene kom hjem, så kunne vi ikke holde oss skjult inne på badet lenger. Så vi trasket muntert ut med to store smil om munnen og sa stolt: "Mamma, se, æ har klippa mæ!!" To smil ble fort forandret til usikkerhet idet vi så fortvilelsen i øynene til våre mødre. Jeg hadde ikke klippet så mye på Karoline sitt hår og med hjelp av en saks fikk hun en litt kortere sveis med håret rett over skuldrene. Med meg var det verre. På grunn av veldig mange forskjellige hårlengder måtte barbermaskinen hentes fram og jeg endte opp med ca. en cm langt(kort) hår. Jeg var selv fornøyd, men måtte trøste mamma og sa sørgelig: "Æ skal aldri gjøre det mer, mamma." I dagene som kom fikk jeg flere ganger høre barn som hviska til hverandre: "Se, der er det en gutt med skjørt!" Til og med mine egne faddere trodde jeg var min bror når jeg åpnet døra for dem. En liten forandring på utseende fikk andre til å tenke helt annerledes om meg...

Når vi lar Jesus ta bolig i hjertet vårt skjer det en stor forandring. Det er en innvendig forandring, men som kan påvirke hvordan andre ser og tenker om oss.

Jeg lengter etter å bli mer lik Jesus. Jeg vil se verden med Jesu øyne, høre med Jesu ører og velge Jesu gjerninger. Jeg ønsker å leve slik Han levde og være en disippel.
Og nå håper jeg litt at noen står og hvisker til hverandre: "Se, der går ei jente med Jesus i sitt hjerte!"

Å være nordmann, er det egentlig så flott?

Jeg har vært i Thailand i seks måneder. Jeg har sett slumområder med egne øyne og lært masse om all urettfedighet i verden. Nå er jeg tilbake i Norge. Klagekulturen. Jeg prøver å finne ut hvor ille det egentlig er å være nordmann. Eller om det egentlig ikke er så verst.

Loey har opplevd å bli seksuelt misbrukt, men det har Kari i Norge også.
Soy har mistet begge foreldrene sine, men det har Anne i Norge også.
Oey har forsøkt å ta selvmord to ganger, men det har Heidi i Norge også...

Hva er forskjellen? Hvorfor skal det liksom være så bra å være nordmann? Det skjer forferdelige hendelser i Thailand, men det gjør det også i Norge.

Kontrasten er allikevel stor.

Kari har fått oppfølging og et enormt erstatningbeløp, og gjerningsmannen sitter i fengsel. Loey sitter hjemme i skuret sitt og er livredd for at det skal gjenta seg.
Anne har blitt tatt inn i en fosterfamilie hvor hun er elsket og blir tatt vare på. Soy er alene på gata og må tørke tårene for å ha nok styrke til å overleve.
Heidi har fått masse hjelp og mye oppmerksomhet av folk som er glad i henne, og gleder seg nå over livet. Oey forsøkte enda en gang...

(Alle navnene er uten betydning. Personen på bildet har heller ingen sammenheng med teksten)

Thailand

Dette er bloggen jeg skriver på under oppholdet i Thailand: sbjorathai.blogspot.com. Så det kommer nok ikke noe særlig oppdatering her på ei god stund. :)

Hald sin nasjonalsang?

Her er sangen alle studentene på Hald har hørt. Noen har hørt den en gang, andre femten. Men den handler i grunnen om det vi gjør her. Vi prøver å gjøre en forskjell..

The future started yesterday, and we are already late..

Jeg trodde jeg var klar...

Hald har bevist at jeg tok feil! Er SNART klar ;)

Jeg er et gressstrå..

Jeg er et gressstrå. Før holdt jeg til på en golfbane. Mitt forhold til Gud vokste, men ble stadig vekk kuttet ned av samfunnet rundt meg. Jeg fikk aldri vokse fritt og bli den jeg ville bli.

Deretter ble jeg flyttet fra golfbanen til kongens hage. Det var en befrielse. Jeg fikk vokse lenger enn tidligere og friheten økte. Men igjen ble jeg kuttet ned av samfunnet. Det var ikke like ofte som på golfbanen, men jeg fikk enda ikke folde meg ordentlig ut.

Årene i kongens hage var lange. Plutselig ble jeg flyttet igjen. Nå havnet jeg i min mors hage. Jeg kjente fort forskjellen og skulle ønske jeg alltid hadde befunnet meg her. Mitt forhold til Gud vokste stadig og jeg følte meg mer og mer trygg på min tro. Jeg ble fortsatt kuttet ned, men mye sjeldnere enn tidligere.
Jeg innser nå at jeg er her fremdeles...

Jeg lengter etter å være et gressstrå i skogen. Kunne vokse fritt og ikke la samfunnet rundt meg kuttet meg ned. Selv om jeg skulle bli tråkket på, så vil jeg reise meg opp igjen. Jeg kan bli liggende lenge, men det er ingenting som kutter meg ned. Min tro skal få utvikle seg fritt og forholdet til Gud bli friheten.

Hvor holder du til?

Tanker på Hald

På grunn av mye bra undervisning og mange forskjellig folk med ulike meninger om alt og ingenting så dukker det opp mange spørsmål i hodet mitt. Er deilig å være hjemme i dag å prøve og få rydda opp i alle spørsmålene og kanskje gjøre meg fornøyd med noen av mine egne svar. Altså blir det mye forskjellige temaer i dette innlegget og hvert avsnitt er et nytt tema :)

I går hadde vi "Questions of life" her på Hald, og da deles vi i små grupper hvor vi deler tanker om tro og tvil. Store spørsmål med altfor mange svar. Hva er meningen med livet? Gud har en mening med livet mitt, men hva er det? Å preke om Han og Hans budskap? Å gjøre gode ting? Å være en venn? Jeg vet ikke jeg.. Og jeg tror ikke jeg klarer å se meningen før livet er over heller. Først da vil jeg få svar på hvorfor jeg måtte gå den turen i sommer. Først da vil jeg se de store tingene Gud har brukt meg til. Samtidig kan man også se små ting i livet nå som betyr mye for andre! Og det må jo være en mening med det?

Hva skjer med de som aldri har hørt om Gud? De som lever i en liten boble for seg selv i jungelen og aldri før høre om Gud og Hans budskap? Hvor ender de? Får de en ny sjanse? Er de dømt fordi de ble født i jungelen?

I går handlet undervisningen om misjon. Noe jeg vil bruke livet mitt på. Hvor eller hvordan vet jeg ikke, men jeg mener Gud er så viktig for meg at andre må få høre om Han og Hans godhet. Men er jeg frimodig nok? Jeg tar meg selv i å sitte trygt på Hald hvor de fleste andre også er kristne, men fremdeles tørr jeg så vidt å snakke om mine tanker. Hvordan skal jeg da tørre å misjonere for folk jeg ikke kjenner i det hele tatt?
Det har også gått opp for meg at Norge virkelig trenger misjonærer! Selv om mange nordmenn har hørt om religionen kristendom, er det få som får høre om det personlige forholdet og hvordan Gud kan være din beste venn. Det er altfor mange som ser på kristendommen som en religion med mange forskjellige ritualer som må gjennomføres.. De ser ikke at Gud gir dem frihet! Dette må komme fram. Ikke bare til alle andre land, men også Norge!
Det er lett for meg å skrive dette. Vi må misjonere i Norge.. Men kommer jeg selv til å gjøre noe med det? Jeg vet ikke.. Jeg har lyst! Men jeg trenger mer frimodighet. Så jeg ber deg, kjære Far! Gi meg mer frimodighet!!

Jeg reiser snart til Thailand. Et nytt land, et nytt kontinent og en ny kultur! Mennesker jeg kommer til å være med i et halvt år, for deretter å forlate dem. Gjør jeg det rette?
Vi blir undervist mye om misjon her. Å ha kunnskap om det man misjonerer om er viktig. Har jeg nok kunnskap om Bibelen til å svare på det folk lurer på? Antagelig ikke. Kan jeg da misjonere i Thailand?

Jeg vet dette ble et litt langt og rotete innlegg, men dere får syns det dere syns.. Det er mine tanker om alt og ingenting! :)

Til slutt vil jeg oppfordre dere til å være glade! Jeg vet det skjer mye vondt i verden som gir oss grunner til å bli lei og sure, men hvis Gud har styrke nok til å flytte fjell, så er Han da ikke sterk nok til å gjøre deg glad? Be Gud om å få være glad!! Livet blir så mye bedre da :)

Salme 118, 24: "Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss juble og glede oss på den!"

Filipperne 4,4: "Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!"

Hald

Er en del som har spurt åssen jeg har det og hvordan dagene er, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de første dagene på Hald her :) Er forresten veldig koselig at dere spør! :D

Vel, de to første dagene er over og kort summert kan jeg si at jeg stortrives :D
Har blitt kjent med mange og pratene går lett(til og med med de utenlandske). Føles allerede som om jeg har vært her et halvt år og begynner å komme inn i de daglige rutinene.

En normal dag på Hald er omtrent slik:
08.00 - 08.30: Frokost.
08.30 - 09.00: Stille stund(tid med Gud).
09.00 - 11.00: Undervisning
11.00 - 11.15: Fruktpause
11.15 - 13.00: Undervisning
13.00 - 14.00: Middag
14.00 - 16.00: Undervisning
16.00 - 18.00: Fritid
18.00 - 18.30: Kveldsmat
18.30 og utover: FRI :)

Måltidene er sjeldne og spredd, så er litt uvant nå, men har forstått at jeg må bli vant til det ettersom det kommer til å være sånn i Thailand også. Men ellers er det greie dager med mye pause og tid til å bli kjent.

Fikk en stor positiv overraskelse i dag: Jeg skal til Laos!! Ikke nok med at jeg får oppleve Thailand i 6 måneder, men pga fornyelse av visumet må jeg ut av landet i 10 dager, og havner derfor i Laos. Så det blir spennende :D

Har truffet de jeg skal reise med og digger dem alle tre. For det meste skal jeg bare være sammen med ei herfra, men den første måneden og blant annet tiden i Laos, så skal vi være sammen med to til :)

Så jeg er virkelig glad for at jeg har endt opp her på Hald og gleder meg til dagene som kommer! Gud har virkelig mye å vise :D Livet er herlig!

Livet er herlig :D

Så vet dere det!

En fredagskveld

Jeg sitter nå her sammen med mor og far i stua og lurer på hvor sommeren har blitt av.. Hver mandag og lørdag håper jeg på nydelig vær, så jeg kan løpe ut i sola og kjenne at sommeren ikke er over enda. Har jeg for store krav til sommeren? Er det dumt av meg og forvente sol, sjø og glede?

I fjor var sommeren perfekt! Jobbet til sammen to uker og hadde resten fri. Fikk være med på alt som skjedde, så jeg følte ikke jeg gikk glipp av noe. Båtturen til skjærgårds var perfekt. I tillegg fikk jeg være med på en fantastisk fjelltur og på toppen av kaka var jeg på arena. Jeg kunne gjøre hva jeg ville og koste meg virkelig. Er det rart av meg å ønske en slik sommer igjen?

Skal jeg si hva som har vært best i sommer må det være skjærgårds. Eller hytteturen på Evje. Eller bursdagen til Eliin. Eller Sverige-turen med Trine. Eller bibelgruppa. Eller meldingen jeg fikk av en venn. Eller den koselige dama som smilte så fint på jobb. Eller kaffien jeg fikk når jeg virkelig hadde lyst på kaffe. Oi.. Jeg kan faktisk ramse opp en heil haug med flere ting.

Når jeg nå tenker over det, er det faktisk sommer i år også! Selv om skyene dekker for den naturlige sola, så skinner sola i folkene jeg møter. Selv om ikke det har skjedd så voldsomt store ting som fjelltur, arena og sånn, så har jeg faktisk opplevd utrolig mye denne sommeren også.

Så til slutt vil jeg takke for den meldingen jeg fikk! Jeg vil takke for smilet ditt! Jeg vil takke for bønnen du ba! Jeg vil takke for kaffien du gav meg! Jeg vil takke deg for at jeg har det så bra :D

Takk, kjære Far, takk!

"If they could see you through my eyes"

"If they could see you through my eyes
They’d know where the real beauty lies
Deep inside your heart
Who you really are
If they could see you through my eyes"

Tenk så fint å ha mannen sin til å synge den sangen i et bryllup!? Fantastisk ikke sant? Jeg hadde i hvert fall smeltet!
MEN, les teksten en gang til, men nå er det ikke en mann som synger det til deg på bryllupsdagen, nå er det JESUS! Detta er Hans sang om DEG!

"Skuret" - en tankevekker!

Jeg har akkurat lest ferdig en bok som heter Skuret. Den handler om en mann som møter treenigheten som tre personer og hvordan han forandrer livet etter dette. Jeg vil absolutt anbefale boka. Ikke gi opp fordi den kanskje virker usannsynlig i begynnelsen, for du vil få en overraskende slutt! Men i boka dukker det opp mye som har fått meg til å tenke.

Personen i boka som skal være Gud forteller noe jeg synes er ganske kult. Har ofte lurt litt på dette med treenigheten skjønner du. Hvorfor kunne det ikke bare vært én liksom? Men i boka står det at for at kjærlighet og relasjoner mellom oss mennesker skal kunne fungere, så må Gud ha kjærlighet og relasjoner, og det har han i treenigheten sammen med Jesus og Den Hellige Ånd. Derfor er det en treenighet. Det er kult!

Jeg har også ofte stusset litt på dette med når Jesus sier på korset: "Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Forlot virkelig Gud Jesus når han trengte han mest? I boka står det at Gud aldri forlot Jesus. Det var Jesus som lot smertene ta over og dermed sperret Gud ute. På samme måte er det jo ofte med oss. Vi bruker samfunnet rundt oss til å skyve Gud unna. Alt det vonde og smertefulle samfunnet påfører oss, får oss kanskje til å føle at Gud har forlatt oss. Men sannheten er at Gud er alltid der! Han gav mennesket fri vilje og derfor velger mennesket for ofte det gale. Men uansett hvor mye menneskene ødelegger jorda, så vil Gud alltid være der..

W.W.J.D? Hva ville Jesus gjort? Det høres så fint ut. Hvis bare alle hadde spurt seg selv dette spørsmålet.. Ville det da blitt bedre?? Tar ikke mennesket kontroll over seg selv da, istedetfor å gi hele livet sitt til Jesus?
Sitat fra boka: "God idé, dårlig initiativ". Det var Jesus som sa det. For ved å gi hele sitt liv til Jesus, så vil vel øynene våre se gjennom Han, ørene våre vil høre gjennom Han og dermed blir handlingene våre gjennom Han. Å bli en etterfølger av Jesus betyr ikke å prøve og leve livet som Han, men å drepe uavhengigheten. Altså bli avhengig av Jesus.
Men vi diskuterte dette litt i bibelgruppa. Og jeg har enda ikke noen fasit(det tror jeg aldri jeg vil ha). Vi kom vel litt fram til at å spørre seg selv: "Hva ville Jesus gjort" kan være bra i begynnelsen. Og at man gjennom en prosess etterhvert klarer å gi hele livet sitt til Jesus, og deretter leve gjennom Han. Jeg vet ikke..

Les boka!

Skjærgårds

Har nå fått tid til å slappe av igjen etter en utrolig slitsom dag på jobb. Kom hjem fra skjærgårds klokka halv seks på morraen i dag, så jobbet jeg hele dagen fra 11.00 til 18.30. Må innrømme at jeg var heilt utkjørt når jeg kom hjem.

Men det var verdt det, for å være på skjærgårds var heilt konge! Må si jeg angrer på at jeg ikke har vært der mer tidligere år. Det er et fantastisk sted hvor man treffer folk man kjenner fra hele Norge. Tror ikke jeg finner en plass med flere borgenfolk samlet i sommer, og i tillegg traff jeg venner som jeg var på leir med for 5-6 år siden og det er alltid morro.

Uka(eller langweekenden fra torsdag til søndag) har bestått av mye skøy og tull. Hopping på konserter, mye bading, latterkrampe mens man svømmer(merkelig hvor gøy det er å le når man svømmer), bra konserter og ikke minst gøyale utfordringer er noe av det som har preget uka.

Men skjærgårds er ikke bare en plass med mange bra konserter og en møteplass for venner, for man kan også ha et godt møte med Gud der. Selv var jeg veldig fornøyd med årets andakter, hvor jeg fikk noe ut av hver eneste en. Det har spesielt gått opp for meg at man trenger et fellesskap for å utrette store ting. Jeg kan ikke gjøre alt alene, for jeg trenger en flokk eller menighet sammen med meg. Det er da man kan utføre store ting! Og sammen med Gud selvfølgelig! :)

Fjellkirka på skjærgårds er fantastisk. Fikk bare vært der to kvelder i år, men de var fantastiske! Torsdagen var det mange rolige gamle salmer, og jeg elsket det! Lørdag var jeg ganske trøtt, men det var deilig å bare ligge å høre på lovsangen(selv om jeg ble avbrutt av snorkingen til Eivind). Men alt i alt liker jeg virkelig lovsangen på skjærgårds.

Kort summert: Skjærgårds er bra!! :)

Jeg er lykkelig! :-D

Etter en lang deppe-periode over at jeg er ferdig på borgen, har jeg endelig klart å bli lykkelig igjen. Nå er jeg bare takknemlig for at jeg fikk to så fantastiske år på borgen, og jeg merker at jeg trengte de! Noe jeg syns er litt kult er at jeg i det siste har sett hvordan Gud ledet meg til borgen, for hadde jeg ikke valgt spansk på Gimle istedenfor fransk så kunne ikke jeg begynt i 2. klasse, for på borgen har de bare spansk og tysk. Og jeg har heller ikke noen spesiell grunn til at jeg startet(har ingen søsken som har gått der eller noe sånn), jeg bare begynte. Men Gud har virkelig brukt folka på borgen for at jeg skulle bli bedre kjent med Han, og det syns jeg er dritkult!

Når jeg så kom hjem fra borgen følte jeg at kontakten med Gud dabbet av og jeg tok på en måte ferie fra det og, men så kom Hanne C hjem fra Hawaii, og vi hadde begge så mye å dele, så jeg ble plutselig så utrolig gira igjen, og nå har vi sammen startet en sommerbibelgruppe. Første treff var i går, og jeg trengte det som bare det. Nå hungrer jeg etter mer, og vil at Gud skal være hovedpersonen i livet mitt. Det er så kult og gøy!!

Har litt dårlig tid nå, for skal nemlig på Ågseth-festivalen(som blir heilt konge), så det ble litt halvveis skrevet. Måtte bare får det ut:

JEG ER LYKKELIG :-D

Sverige for alle pengan

Hvem sier at to blondiner ikke klarer seg i villmarka i Sverige?
Vel, Trine og meg har i hvert fall bevist at dette går fint an. På mandag dro vi avgårde fra Kr.sand klokka ni på morraen(viktig å komme tidlig i gang). Vi var svært optimistiske og begge var klare for en skikkelig bra tur. Så selv om turen begynte med øsende regn som etterhvert ble til haggel og en stormende tordenvær, så stoppet det ikke oss.

Første stopp var Borgen, hvor vi hilste på Anna og Martha der de skurte i vei på våre gamle rom. Trist å se borgen så forlatt, og samtidig tenke at vi faktisk ikke skal tilbake. Men på med godhumøret igjen, så kjørte vi videre. Når vi kom lengre øst begynte sola også å titte frem. Så på ferga fra Horten til Moss kjøpte vi oss en is og slo av en prat med to eldre svenske ektepar om hva vi burde se i Sverige. Da vi så ankom Moss, heiv vi oss hen til Steinar en tur og fikk både kaffe og is. Etter lange samtaler om modellskitt og annet shit dro vi videre til Eivind og Anne Line hvor vi fikk oppleve den fantastiske tunfluen og ivrig guiding om alle plassene i Sverige av far i huset.

Deretter dro vi avgårde over grensen ved Svinesund og befant oss endelig på hovedmålet: Sverige!
Etter en handletur i Strømstad kjørte vi til nærmeste vann og leita ivrig etter en overnattingsplass. På veien så vi hele tre rådyr og til slutt fant vi en utrolig nydelig plass hvor vi med en gang stekte pølser på stormkjøkken. DIGG!

Å overnatte i bilen til Trine var slett ikke så verst, vi var begge uthvilte på morraen og løp mot vannet for å ha et morgenbad. Nå tror jeg dette innlegget blir litt for langt og kjedelig hvis jeg skal ramse opp hver bidige lille ting vi fant på, så her er resten av turen i korte trekk:

Kjørte langs kysten, var innom smøgen, overnattet ved en elgpark, dro til Grimstad, overnattet hos Anna, hang med borgenfolk og så dro vi hjem. Takk for en konge tur Trine! :)