Jeg liker ikke å klage, jeg liker ikke å være syk og jeg liker ikke at alle andre skal vite at jeg er syk. Men når sykdommen preger hverdagen og får meg til å velge annerledes enn jeg ellers ville gjort, så er det kanskje viktig å få frem grunnen til at jeg gjør som jeg gjør.
Jeg har snart vært syk i et helt år. Eller.. jeg vet ikke om jeg kan kalle meg syk en gang. Men jeg har ikke noe annet ord på det heller. Siden august i fjor har jeg hatt mye hodeverk og skallebank, samtidig som jeg har vært veldig sliten. En kan på en måte si at jeg har vært utmattet. Hvorfor vet jeg enda ikke.. Kanskje er det kyssesyka, kanskje er det på grunn av stress eller kanskje er det på grunn av at jeg sov fem måneder i et rom fullt av mugg i tak, vegger og gulv. Hvorfor er liksom ikke spørsmålet lenger. Jeg vil bare bli frisk, så det er i grunnen det samme hva som er årsaken til at jeg er syk.
De fleste vet nok ikke at jeg er syk en gang. Jeg prøver vel å skjule det mest mulig.. Jeg unngår store forsamlinger ettersom min utmattelse ofte blir mer synlig i store folkemengder. Min mann vil gjerne at jeg forteller andre om tilstanden min, og jeg ser godt at det kanskje vil hjelpe andre å forstå hvorfor jeg har vært så annerledes dette året. Men jeg er nok ei som ikke liker å være svak. Å ha hodeverk og være sliten høres liksom så lite ut.. Jeg føler meg nesten mer giddaløs enn syk. Men på en annen side møter jeg veldig mye forståelse og trøst når jeg først manner meg opp til å fortelle. Jeg får støtte av gode venner og ikke minst har jeg en mann som virkelig passer på meg.
Å glede meg over alt bra som skjer er også vanskelig. Menighet som vokser, bryllup, feiringer og ellers positive hendelser. Jeg blir altfor ofte sittende og ønske meg hjem. Hjem hvor jeg kan slappe helt av og ikke tenke på om jeg smiler eller ikke. Så dette året har jeg droppet flere bursdagsfeiringer, store sammenkomster og ellers festlige begivenheter. Det er ikke fordi jeg ikke vil glede meg med andre. Snarere tvert imot.. Jeg har så lyst å være med i gleden og vise at jeg jubler over det som skjer. Men jeg klarer det ikke, så da virker det bedre å bare holde seg hjemme...
Jeg liker ikke å klage.. Grunnen til at jeg nå har skrevet dette ned er mer en hjelp for min egen del enn for å informere lesere. Å skrive virker av og til litt som terapi for min del. Jeg får sortert tanker og grunnet mer på hva jeg virkelig mener eller hvordan jeg har det. Og nå har jeg det bra. Jeg er syk og er lei av det, men jeg har det på mange måter veldig bra. Og jeg har lyst å være mer åpen om hvordan livet er for tiden. Så nå er det skrevet ned og jeg må bare prøve å leve opp til det..
