tirsdag 21. august 2012

Ingen grenser

"Ingen grenser" er et program hvor Lars Monsen drar ut på en ekspedisjon med 11 mennesker med fysiske funksjonshemninger. Alle har de ulike utfordringer som funksjonhemmet som gjør det vanskelig å nå målet. Det er en rørende og sterk serie som imponerte meg noe enormt. Sammen hadde de et mål de skulle nå. Sammen var de enige om at alle skulle nå dette målet. Sammen var de sterke. De var avhengige av hverandre både fysisk og psykisk. De heiet på hverandre, hjalp hverandre, utfordret hverandre og oppmuntret hverandre. Sammen nådde de målet.

"Sammen skal de vise at funksjonsnedsettelsene deres ikke hindre dem i å utfordre naturkreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal de vise at evner og pågangsmot har ingen grenser"

Jeg er med på en egen ekspedisjon. Vi er flere som har det samme målet. Målet er å bli mer og mer lik Jesus! Denne ekspedisjonen varer livet ut. Men jeg klarer den ikke alene. Jeg er avhengig av hjelp fra andre. Da er det godt å ha flere rundt meg som er med på ekspedisjonen. Vi heier på hverandre, hjelper hverandre, utfordrer hverandre og oppmuntrer hverandre. Sammen er vi sterke og sammen skal vi nå målet.

"Sammen skal vi vise at samfunnets makter og åndskrefter ikke hindrer oss i å utfordre kreftene og gjennomføre en beinhard ekspedisjon. Sammen skal vi vise at Guds kraft og kjærlighet har INGEN GRENSER!"



mandag 30. juli 2012

Å være syk over lang tid...

Jeg liker ikke å klage, jeg liker ikke å være syk og jeg liker ikke at alle andre skal vite at jeg er syk. Men når sykdommen preger hverdagen og får meg til å velge annerledes enn jeg ellers ville gjort, så er det kanskje viktig å få frem grunnen til at jeg gjør som jeg gjør.

Jeg har snart vært syk i et helt år. Eller.. jeg vet ikke om jeg kan kalle meg syk en gang. Men jeg har ikke noe annet ord på det heller. Siden august i fjor har jeg hatt mye hodeverk og skallebank, samtidig som jeg har vært veldig sliten. En kan på en måte si at jeg har vært utmattet. Hvorfor vet jeg enda ikke.. Kanskje er det kyssesyka, kanskje er det på grunn av stress eller kanskje er det på grunn av at jeg sov fem måneder i et rom fullt av mugg i tak, vegger og gulv. Hvorfor er liksom ikke spørsmålet lenger. Jeg vil bare bli frisk, så det er i grunnen det samme hva som er årsaken til at jeg er syk.

De fleste vet nok ikke at jeg er syk en gang. Jeg prøver vel å skjule det mest mulig.. Jeg unngår store forsamlinger ettersom min utmattelse ofte blir mer synlig i store folkemengder. Min mann vil gjerne at jeg forteller andre om tilstanden min, og jeg ser godt at det kanskje vil hjelpe andre å forstå hvorfor jeg har vært så annerledes dette året. Men jeg er nok ei som ikke liker å være svak. Å ha hodeverk og være sliten høres liksom så lite ut.. Jeg føler meg nesten mer giddaløs enn syk. Men på en annen side møter jeg veldig mye forståelse og trøst når jeg først manner meg opp til å fortelle. Jeg får støtte av gode venner og ikke minst har jeg en mann som virkelig passer på meg.

Å glede meg over alt bra som skjer er også vanskelig. Menighet som vokser, bryllup, feiringer og ellers positive hendelser. Jeg blir altfor ofte sittende og ønske meg hjem. Hjem hvor jeg kan slappe helt av og ikke tenke på om jeg smiler eller ikke. Så dette året har jeg droppet flere bursdagsfeiringer, store sammenkomster og ellers festlige begivenheter. Det er ikke fordi jeg ikke vil glede meg med andre. Snarere tvert imot.. Jeg har så lyst å være med i gleden og vise at jeg jubler over det som skjer. Men jeg klarer det ikke, så da virker det bedre å bare holde seg hjemme...

Jeg liker ikke å klage.. Grunnen til at jeg nå har skrevet dette ned er mer en hjelp for min egen del enn for å informere lesere. Å skrive virker av og til litt som terapi for min del. Jeg får sortert tanker og grunnet mer på hva jeg virkelig mener eller hvordan jeg har det. Og nå har jeg det bra. Jeg er syk og er lei av det, men jeg har det på mange måter veldig bra. Og jeg har lyst å være mer åpen om hvordan livet er for tiden. Så nå er det skrevet ned og jeg må bare prøve å leve opp til det..

tirsdag 24. april 2012

Et velduftende, skinnende og rent hjerte

"Take my heart and make it clean..." Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kroppen, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.

Ofte i hverdagen er det små spørsmål som dukker opp i hodet mitt: "Skal jeg plukke opp den søpla der? Skal jeg si at jeg syns ho gjorde en god jobb nå? Skal jeg gi bort sjokoladen min?" Som regel unnskylder jeg meg med å si at det er langt til neste søppelkasse, ho har sikkert allerede fått høre det og jeg fortjener denne sjokoladen nå. Jeg rømmer vekk fra godheten og lever i min egen egoisme. Unnskyldninger strømmer på og på en eller annen måte får jeg unnskyldningene til å høres gode ut. Er det et rent hjerte?

Selv om jeg prøver å leve rett og prøver å bli mer og mer lik Jesus, så er det så ofte jeg bruker feiekosten og bare feier støvet under teppet.  Jeg gjemmer bort alle de gode gjerningene jeg kan gjøre og lever videre. Det ser jo reint ut på utsiden, så da gjør det vel ikke noe hvor mye støv som samler seg under teppet? Men hvis jeg hadde åpnet teppet for å se på alt støvet som har samlet seg for hver gang jeg har unngått en god gjerning ville det skitnet til alt rundt. Da ville alle få se hvor skittent hjertet mitt virkelig er...

Gud: Ta hjertet mitt og gjør det rent! Bruk alle såpemidler, skrubber og koster som må til. Og lær meg å holde det rent. Et rent hjerte. Et velduftende, skinnende og rent hjerte. Det er det jeg vil ha. Et hjerte som pumper ut reint blod til hele kropper, lar godhet gjennomsyre alle lemmer og gir liv.